There are some readers who will feel such prose itself amounts to a petty crime. But even many of them will be helpless in the face of Nesbo's brilliant, breakneck plotting, which sends Hole back and forth across Oslo, unraveling an intricate series of clues about the city's drug trade and its police force, which is as corrupt as ever.

Three years have gone by since Harry Hole limped out of Oslo in a blur of drugs and booze. Now the ex-cop is back in town, clean and sober, and he’s on a mission. It seems that Oleg, the good kid of past Hole novels, has been nailed for a drug murder. Hole needs to clear the kid.

In the Oleg story, Nesbo expands even his generous concept of tangled narratives, and though it’s a matter of personal taste, the process of expansion seems to have produced more credible entertainment than the last couple of Hole books have presented.

Jo Nesbø viser i «Gjenferd» hvilken virtuos forteller han er innen en sjanger som det nærmest er gått inflasjon i. Når man lukker boka etter drøye 450 sider har man lest noe som enkelt sagt kan ligne på en gresk tragedie i triviallitterær forkledning.

Harry Hole har sin niende inkarnasjon vært edru i tre år, han er i bedre fysisk form enn på lenge, mens psyken er der den alltid har vært og litt til; gråslitt, selvoppgitt og ridd av melancholiaens Hole spesial. Men; har du først kjøpt og slukt Harry Hole med hud og hår, er det akkurat så sliten han må være nå etter all julingen han har fått siden «Flaggermusmannen» i 1997.

«Gjenferd» er en kriminalroman som innfrir på alle nivåer. Den er skrevet med engasjement, av en forfatter som tror på sin egen fortelling. Og som behersker to ting bedre enn noen andre samtidskrimforfattere jeg kan komme på. Det første er å bygge opp ytre spenning.
Det andre er å villede leseren når det kommer til det evige spørsmålet om hvem som har gjort det. Du kan prøve, men du har ikke en sjanse