David O. RussellAnmeldelser

2024 movie #98. 2015. Fictionalization of a true story about the woman (Lawrence) who invented the self-wringing mop. Her determination to sell this product lead to QVC and considerable success. Lawrence is just wonderful in this.

Somewhat buried in this delightful film--marred only by the need for an explanation at the end--is the true story of a plot by big American business to overthrow Franklin Roosevelt. That this is an almost unknown event, and that big business has since come to totally control American government through smarter methods, is a tragedy. But back to the film. The three leads are marvelous. Bale's performance (I didn't even know who he was until the closing credits) has him sounding like Peter Falk. Robbie isn't a great actress, but she is stunningly beautiful and gives quite a good performance in a difficult role. Washington is simply great, as are the supporting cast, with Taylor-Joy and Malek making big impressions. (Taylor Swift's brief performance is also just fine.) The film's settings are flawless. It all goes on perhaps just a few minutes too long, but it is hard to find that much fault in something that, while drawing from history, is nevertheless very original. This is really old-fashioned filmmaking, proving that in the right hands (Russell's and his fine cast), a film can still be magic.½

2362

2129

Nel 1930 tre amici - un medico, un'infermiera e un avvocato - sono testimoni di un omicidio. Diventeranno però loro stessi i principali indagati e si adopereranno per scoprire uno dei più scioccanti complotti della storia americana... (fonte: Imdb)

A promising boxer is held back by his overbearing family.

There are a handful of very cliched moments, some so bad that it's hard to believe they're not meant as parody. But otherwise, it's a great movie. Highly recommended.

Concept: C
Story: C
Characters: A
Dialog: A
Pacing: C
Cinematography: B
Special effects/design: A
Acting: A
Music: C

Enjoyment: B

GPA: 3.0/4½

A bipolar man has trouble coping with his ended marriage.

It hits all the standard Romantic Comedy/Dramedy mileposts without ever feeling cliche or at all unnatural.

Concept: C
Story: B
Characters: A
Dialog: B
Pacing: B
Cinematography: B
Special effects/design: B
Acting: A
Music: B

Enjoyment: B

GPA: 3.1/4½

The FBI uses con artists to entrap politicians.

Boring. There's only about five minutes that are any fun (Louis C.K.'s bits, and the phrase "science oven").

Concept: B
Story: B
Characters: C
Dialog: B
Pacing: C
Cinematography: B
Special effects/design: B
Acting: B
Music: B

Enjoyment: C

GPA: 2.7/4½

Half a star up, because i had fun/pleasure in watching

from the beginning the end is predictable, (film is halfway when i write this), No this is no spoiler, i don't know the end for sure. The main man character Pat, will recover from his disease, at least, enough to live on his own. He and Tiffany will become lovers. And in between there are troubles, downturns, clashes.
But that doesn't matter!
Neither that the situation and the course, progress, of Pat's adaptation is not realistic.

The funny way they show that here It will turn out to be that te people who are labelled ill, mad, will be the heroes in life, compensates that.
The warmhearted Pat, meanwhile helps to cure his father, his friend and brother, bumbly tries to recover,
Tiffany, girly widow, likes dancing, does what she wants, no matter what other people say and speaks directly. ( not my invention)That leads to funny situations. example
The main characters and dr. are aimable and have some developement.
I do suspect her of writing the typed letters.
For making the story somewhat broader, the line of the betting father is there. By that the story can get an extra clash and a more tense end. This shows also what his father, and their relation is like.
I only wonder what will win: (film is approaching the end now ). Married people remain married , the American moral, isn't it? Or that , what all spectators want from the beginning: Pat and Tiffany happy together. It's short after dancing with the stars proof now, and i know the end.
For the film it's a good end. For real life not.
Feelgood, doubt between three or three and a half stars. i amused me, and.., or no and...

so, my third film review, the first in english, finished.
Oh happy me, i did not recognise Robert. :) Not his best role.

idea: Read the review by AdultAudienceMember: 'Stunningly accurate look at the bipolar life'. on the IMDB site½

Jeg har som ambisjon å komme meg gjennom alle filmene som fikk Oscar under prisutdelingen tidligere i år, og så langt har jeg rukket å se "Operasjon Argo" (beste film, beste filmatisering og beste filmklipp), "Historien om Pi"/"Life of Pi" (beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter), "Les Miserables" (beste kvinnelige birolle for Anne Hathaway, beste lydmiks og beste sminke og hår), "Anna Karenina" (beste kostymedesign) og "Amour" (beste fremmedspråklige film). Mens det har drøyd noe før jeg har fått sett "Seaching for Sugar Man" (beste dokumentarfilm) som jeg har liggende på vent på DVD, har jeg nå omsider fått sett "Silver Linings Playbook - kjærlighetens galskap" (beste kvinnelige hovedrolle til Jennifer Lawrence). Og jeg skal selvsagt se både "Lincoln" (beste mannlige hovedrolle til Daniel Day-Lewis og beste produksjonsdesign) og Django Unchained (beste mannlige birolle til Christoph Waltz og beste originalmanus) når disse foreligger på DVD.

"Silver Linings" viste seg for øvrig å være en temmelig annerledes film enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Genren som er oppgitt er romantisk komedie, mens jeg kanskje heller ville ha beskrevet den som en svart komedie.

I filmens åpningsscene er Pat Solitano i ferd med å forlate en psykiatrisk klinikk, hvor han har vært innlagt i åtte måneder. I tilbakeblikk får vi vite om hva som har skjedd i nær fortid; Pat har mistet kona, huset, jobben ... alt! Og grunnen er for så vidt "enkel" nok. Etter å ha tatt kona på fersken mens hun var utro, var han nær ved å ta livet av hennes elsker. Slikt gjør man ikke ustraffet, uansett hvor "god" grunn man måtte ha ...

Nå er Pat erklært så godt som frisk, og han skal gå i terapi for gradvis å vende tilbake til livet. Kona, som i mellomtiden er blitt hans eks-kone, har fått innvilget besøksforbud, og Pat får ikke en gang lov til å kontakte henne pr. telefon. Han skal bo hos sine foreldre mens han kommer seg. Ingen ideell løsning siden foreldrene hans er noe spesielle, men hvilket valg har egentlig en mann som ikke eier nåla i veggen og som er uten inntekt?

Underveis aner vi at alle rundt ham sliter med sine ting. Selv de som tilsynelatende er lykkelige og har "alt", lever et liv i et slags falsum. Lykken - eller aller helst forventingen om lykken - er tung å bære når man ikke føler at dette er en autentisk del av en selv ...

Pat har for vane å si det som det er, nokså rett frem uten særlig filter, og dette fører ham opp i en del vanskelige situasjoner. Ofte ser det ut til at det er han som er "gal", mens det egentlig er omgivelsene som sliter. Som faren som har mistet jobben sin, også han pga. et uhåndterlig sinne og lav impulskontroll, og som nå satser alt på oddsen ... Mens moren går rundt og later som om alt er i skjønneste orden.

Så blir Pat presentert for svigerinnen til en kamerat av det krampe-lykkelige slaget ... Pat, som er fast bestemt på at han vil ha sin eks-kone tilbake og hvis handlinger er motivert ene og alene ut fra dette formålet, tiltrekkes etter hvert mot sin vilje til Tiffany, som på mange måter er av samme slaget som ham. Vanskelig å omgås, sier ting rett fra levra uten tanke for om det kan såre ... Men i motsetning til Pat, som virkelig forsøker å møte det meste med et smil og som leter etter livets gylne øyeblikk - the silver linings - kommer det sjelden så mye som et smil over Tiffanys lepper ... Enke som hun er etter at ektemannen ble drept i en ulykke, og som har døyvet sorgen ved å være så promiskuiøs at hun er blitt en "snakkis" i nabolaget ... Hva har disse to egentlig å by hverandre når det kommer til stykket?

"Silver Linings" kan vel best beskrives som en fornøyelig film av det noe mer alvorlige slaget. Litt utypisk amerikansk for å si det sånn, der jeg vanligvis opplever komediene som mer heseblesende og hysteriske. Skuespillerprestasjonene er meget gode, selv om tanken på at rollen som Tiffany egentlig skulle ha vært bekledd av Anne Hathaway aldri slapp helt taket. Like fullt er dette absolutt en severdig film, som det er vel verdt å bruke tid på. Det bør vel for øvrig nevnes at filmen ble nominert til hele åtte Oscars, og at det faktisk var Jennifer Lawrence i rollen som Tiffany som stakk av gårde med den eneste Oscar-statuetten som ble tildelt. Bradley Cooper har aldri vært min favorittskuespiller, men i det siste har jeg sett ham i et par roller - bl.a. i "The Words" (en film jeg riktignok bare ga terningkast tre til) - og jeg må faktisk medgi at det er noe med ham - et eller annet som kan føre ham over til mer seriøse filmroller etter hvert. Denne gangen blir det terningkast fem - et svakt et.

Innspilt: 2012
Originaltittel: Silver Linings Playbook
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Bradley Cooper (Pat Solitano), Jennifer Lawrence (Tiffany Maxwell), Robert de Niro (Pats far) m.fl.
Spilletid: 117 min.½

Billed as "an existential comedy," I Heart Huckabees is a flawed yet endearingly audacious screwball romp that dares to ponder life's biggest questions. Much of director David O. Russell's philosophical humor is dense, talky, and impenetrable, leading critic Roger Ebert to observe that "it leaves the viewer out of the loop," and suggesting that Russell's screenplay (written with his assistant, Jeff Baena) is admirably bold yet frustratingly undisciplined. Russell's ideas are big but his expression of them is frenetic, centering on the unlikely pairing of an environmentalist (Jason Schwartzman) and a firefighter (Mark Wahlberg) as they depend on existential detectives (Lily Tomlin, Dustin Hoffman) and a French nihilist (Isabelle Huppert) to make sense of their existential crises, brought on (respectively) by a two-faced chain-store executive (Jude Law) and his spokesmodel girlfriend (Naomi Watts), and the aftermath of 9/11's terrorism. No brief description can do justice to Russell's comedic conceit; you'll either be annoyed and mystified or elated and delighted by this wacky primer for coping with 21st century lunacy. Deserving of its mixed reviews, I Heart Huckabees is an audacious mess, like life itself, and accepting that is the key to enjoying both. --Jeff Shannon