Hans Fredrik Dahl

Etter å ha lest denne boken lurer jeg på om noen noensinne får utgitt en bok som ikke er gift med rette person og/eller er del av rette nettverk. Boken demonstrerer mer enn noe annet den forbløffende selvfølgelige eksistensielle retten forfatteren har hatt til å utfolde seg som han har gjort. Bokens ånd er preget av naivitet om alle de andre - de som holder til utenfor rommet med selvfølgelige rettigheter - og i den mangel på undring/ydmykhet som gjennomsyrer teksten; Han har ingen ide om hvor hardt de må streve for å bli hørt , de som ikke er født inn i et miljø som gjør at de med selvfølgelighet kan leve med hodet i en eksistensiell sky. Navnedroppingen er formidabel, forfatterens omgangskrets består av personer ansatt i de mest innflytelsesrike politiske og/el.kulturelle institusjoner - de har tilsammen hånden på rorpinnen i hvert eneste ytringsteknisk foretak i landet, forlag, avis, radio, TV. "Som broren til Jac og svigersønnen til Nic.(Stang) gled jeg fort inn i miljøet." Det kunne ha vært hans motto livet igjennom. Og han modnes knapt. Når han konverterer fra sykeseng som gammel mann, går det bare måneder mellom hans sene konversjon til katolisisme og hans første teologiske(!) foredrag om temaet for en forsamling av landets troende akademiske elite. Selvbiografien i et nøtteskall, for den som leter etter størrelsen på mannens ego.

Hva er så temaet i hans livsverk slik han fremstiller det selv? Han vaker rundt problemstillingen "Hvorfor kom tyskerne egentlig til Norge? Og hvorfor fikk de så energisk hjelp her, av partiet NS og andre? Og hvorfor fikk motstandsbevegelsen den form den fikk, så ulik Danmarks og Frankrikes?"
Jeg har vokst opp med en far som satt som krigsfange på Akershus festning, og en svigerfar som overlevde Grini. Mellom linjene i denne selvbiografien aner jeg en person som kunne vært Lillelords lillebror, fetter, sønn, whatever - en som er født for sent til å ha vært en del av krigshandlingen, men tidlig nok til å skjønne og vite - og ikke minst finner jeg en som leter - men kanskje ikke helt genuint etter svar.
Han stiller i alle fall sitt hvorfor? på en mindre intelligent og ærlig måte enn Johan Borgen. Han synes å være mer i forsvar enn ute etter svar. Han har brukt det meste av sitt liv til å se på andre verdenskrig fra en "historistiske vinkling". Den "historistiske vinkling" synes å ha gitt ham rett til å flytte diskusjonen ut av rammen rett og galt / ondt og godt og over til "nøytral ramme". Slik oppstår frontkjempe - helten, for det var han jo, "historistisk sett", han som ble kriger for nazistenes sak. Det han "glemmer" er at når du skaper en "nøytralitet" ved å fri deg fra den moralske forpliktelse som ligger i å skille på en god og en ond sak, så frir du deg fra humanitet samtidig. (Selv om nazistene hadde vunnet, hadde ikke frontkjemperen som var med å sikre seieren, og ved det sikre "retten" til å avlive jøder, sigøynere og handicappede, vært en human helt.)

Sitt forsvar for David Irving (bort)forklarer han med nevnte forfatters forfalskning av fotnoter! (Vi andre greide oss godt med hovedtekst. For ordens skyld; Jeg er enig med nå avdøde Stig Sæterbakken i David Irvings rett til å ytre seg; Hvordan skal vi ellers kunne forme et klart standpunkt mot det onde? Sæterbakken gjorde det utmerket.)
)
Godt at han har konvertert til katolisismen, for det er ikke denne boken som vil gi ham evig liv.… (mere)