De 11-jarige Anna heeft de genetische eigenschappen om als bloed- en beenmergdonor te dienen voor haar zus Kate, die aan leukemie lijdt. Wanneer ze een nier moet afstaan, neemt ze een advocaat in de hand om zeggenschap te krijgen over haar lichaam.

La custode di mia sorella
My Sister's Keeper
USA 2009
GENERE: Dramm. DURATA: 109′ VISIONE CONSIGLIATA: T
CRITICA: 3 PUBBLICO: 3
REGIA: Nick Cassavetes
ATTORI: Cameron Diaz, Sofia Vassilieva, Abigail Breslin, Alec Baldwin, Jason Patric, Joan Cusack

Quando Sara e Brian Fitzgerald scoprono che la figlia Kate di 3 anni ha una rara forma di leucemia, decidono di procreare in vitro un'altra figlia che sia geneticamente compatibile con Kate, in grado di darle sangue, midollo osseo, organi. Così avviene. Compiuti 11 anni, Anna va da un avvocato e denuncia i genitori per conquistare la possibilità giuridica di sottrarsi alla loro tutela (soltanto alla fine si sa il vero perché del gesto). Da un best seller di Jodi Picoult, sceneggiato da Jeremy Leven, è il 26° film della 37enne californiana Diaz, in un personaggio rischioso: madre eroica, ma anche snaturata nell'ostinazione con cui sacrifica l'altra figlia e che la rende cieca: Kate è condannata a morte. Lo script di Leven eccede in pathos sanitario. Non è, però, un cancer movie né un dramma giudiziario. È una storia corale (al femminile) sui sentimenti familiari con temi attuali. È il miglior film di Cassavetes Jr., regista medio che, figlio di attori, sa dirigerli. Soprattutto le attrici.

AUTORE LETTERARIO: Jodi Picoult

De 11-jarige Anna heeft de genetische eigenschappen om als bloed- en beenmergdonor te dienen voor haar zus Kate, die aan leukemie lijdt. Wanneer ze een nier moet afstaan, neemt ze een advocaat in de hand om zeggenschap te krijgen over haar lichaam.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem. ( )