Bjørn Bandlien

Å skape fred er en aktiv handling. Kontrasten til den også fredelige (kyrre) og samtidige danske kongen Harald Hen viser tydelig at svakhet, passivitet og fredelighet ikke er synonymer. Olav Kyrre fremstår i denne biografien å besitte makt (sittende hird dobbelt så stor som faren, Harald Hårdråde) kombinert med politisk kløkt. Han henfaller ikke til maktmisbruk; han har nok makt til at opportunistisk lovløshet ikke får rom samtidig er det politiske håndverk godt; skattleggingen er rettferdig nok til at bondeopprør ikke skjer i hans regjeringstid. (Svake herskere lar bøller bli rike og utbytter svake; slike får problem både med prinsippløse opportunister og grasrot). Dyp kunnskap om landets storætter er avspeilet i at ingen blir glemt i utdeling av oppgaver og gaver.
Utfallet av slaget ved Stamford Bro er rokket ved etter lesing av denne boken. At engelskmennenes tap for Wilhelm Erobreren kan settes i sammenheng med svekkelsen etter slaget mot nordmennene er ikke noe nytt, men at sønner av engelsk adel blir spredt over hele Europa, og at det med dette oppstår et nettverk som igjen bringer Norge inn i Europa, var for meg nytt. Olav Kyrres fosterbrødre og lærere er engelske flyktninger. Hans smak er kontinental, hans legning er akademisk. Olav Kyrre står frem som et forvarsel (ikke ulik slik Olav Trygvasson er det for kommende kristning av Norge) for et Norge på vei ut av vikingetid og inn i en politisk kultur hvor høviskhet er det ideale nøkkelord. Han synes være mer påvirket av onkelen Olav den Hellige enn av faren Harald Hårdråde i måten han utfører sin kongegjerning på.

Olav Kyrre regnes som Bergens grunnlegger, han er den første store kirkebygger i Norge, og Kristenretten utvikler seg under hans 27 år lange regjeringstid.

Se forøvrig review av Magnus den Gode, som er kritikk som gjelder serien som helhet.… (mere)